Nam mandag · Kroppsglede · Lesetid: ca. 8 minutter
Det finnes pakker jeg venter på med barnslig forventning. Akkurat nå: en Wahoo KICKR CLIMB er på vei hjem til meg. Og jeg skal ærlig innrømme hvorfor jeg kjøpte den – jeg må bli betydelig bedre på klatring. Det er der jeg taper. På flatt underlag kan jeg holde flyten, men så snart veien peker oppover, begynner forhandlingene med beina. Så i dag blir det et innlegg om nettopp det: hva en KICKR CLIMB egentlig er, hvordan den fungerer, hva den vil gjøre for treningen min – og hvordan den kommuniserer med Zwift.
Og fordi timingen ikke kunne vært bedre: Tour de France 2026, verdens største sykkelritt, startet på lørdag. Vi tar en titt på hva som allerede har skjedd, hvem som kjemper om den gule trøyen, og hvilke sykler proffene faktisk sykler på i år. Følg med!
Hva er en KICKR CLIMB?
KICKR CLIMB er Wahoos ”stigningssimulator” – en motorisert stigningssøyle som erstatter forhjulet på sykkelen når den er på treneren. I stedet for at forhjulet hviler på gulvet, er forgaffelen festet til CLIMB, som deretter hever og senker fronten av sykkelen i sanntid.
Den er i stand til å simulere opptil 20 % stigning og ned til –10 % nedoverbakke. For å sette det i perspektiv: de fleste klassiske alpine klatringene i Tour de France har et gjennomsnitt på 7–10 %, men kan være oppover mot 13–14 %. Så KLATRINGEN dekker alt jeg noen gang vil støte på på ekte veier – og mer til.
Viktig å vite for dere som lurer på det samme: CLIMB er ikke en frittstående enhet. Den krever en kompatibel Wahoo-trener (KICKR eller KICKR CORE) for å fungere, ettersom det er treneren som sender stigningsdataene til sykkelsøylen. De to snakker trådløst med hverandre, og så er det treningsappen – i mitt tilfelle Zwift – som dirigerer hele orkesteret.
Min ble kjøpt brukt, for omtrent halvparten av prisen av ny. Det føles helt i tråd med hvordan jeg tenker om dingser generelt: kvalitetsting som varer lenge fortjener et andre hjem. (Ideene om retten til å reparere fra Tech Torsdag går dypt.)
Hvorfor spiller helling innendørs en rolle?
Her er det som fikk meg til å tenke. Det er ikke sånn at det å lene sykkelen er ”kult” – selv om det er det. Det handler om tre ting som faktisk utgjør en fysiologisk forskjell:
1. Du bruker forskjellige muskler når du går oppoverbakke. Når forsiden av sykkelen heves, endres posisjonen din på setet. Hoftevinkelen åpnes, tyngdepunktet flyttes bakover, og du begynner å rekruttere baksiden av lårene og setet på en annen måte enn når du sitter flatt. Dette er akkurat de musklene som avgjør om en lang klatring føles som en vegg eller som arbeid du kan fordele. Hvis jeg alltid trener i flat stilling innendørs, trener jeg rett og slett ikke det jeg er dårligst på.
2. Kroppen lærer teknikken. Å klatre bra handler ikke bare om watt – det handler om hvordan du sitter, hvordan du går mellom å sitte og stå, hvor du legger vekten din. Med CLIMB får kroppen din øve på det i stuen, uke etter uke, i stedet for bare de gangene jeg finner en skikkelig bakke. Og la oss være ærlige: skikkelig lange klatringer er mangelvare her hjemme. Hvis jeg vil klatre i 20 minutter sammenhengende utendørs, gjør jeg det. Innendørs tar det noen få klikk.
3. Hjernen holder følge. Det høres kanskje vagt ut, men alle som har brukt mange timer på en trener vet: monotonien er den største fienden. Når sykkelen beveger seg under meg, når jeg kjenner at hellingen starter i hendene og hoftene før jeg i det hele tatt ser på skjermen – da forsvinner en stor del av ”innekjedsomheten”. Treningen får en flyt som ligner ekte sykling, og tiden går fortere.
Slik fungerer det med Zwift
Det er her magien virkelig skjer. Zwift sender terrengdata til treneren, som justerer motstanden – det er den kjente opplevelsen som mange er kjent med. Med CLIMB aktivert skjer det samme med stigningen: når avataren min i Zwift begynner å klatre en virtuell stigning, hever fronten av sykkelen seg på hjemmebane, med samme stigning som på skjermen. Når jeg ruller over toppen og ned på den andre siden, faller fronten under horisontalplanet, noe som gir meg den nedoverbakkefølelsen.
Alt skjer automatisk. Jeg trenger ikke å trykke på noe under treningsøkten – CLIMB følger stien. Det finnes også en manuell modus via et tastatur på klatresøylen hvis jeg vil låse en viss stigning for en spesifikk intervalltrening. Tenk: 5 × 8 minutter med en konstant stigning på 8 %. Det er den typen strukturert klatretrening jeg aldri har klart å gjøre før.
Og Zwift-verdenen er bygd for dette. Alpe du Zwift – den virtuelle kopien av Alpe d'Huez med sine 21 hårnålssvinger – blir plutselig noe helt annet når sykkelen faktisk lener seg gjennom hver sving. Jeg mistenker at den vil bli min tilbakevendende fiende og beste venn gjennom høsten og vinteren.
Hva det betyr for meg spesifikt
Jeg tenker slik: én klatrefokusert økt i uken gjennom hele innendørssesongen, hvor stigningen er hovedfokuset. Lange, jevne klatringer med lavt pedaltråkk for styrke. Kortere, brattere bakker for å øve på stående klatring. Og så Alpe du Zwift som en månedlig test – samme bakke, samme forhold, svart og hvitt hvis jeg blir bedre.
Målet? Å kunne ta meg oppover neste sesong uten at det føles som om noen trekker i håndbrekket. Å kunne velge de kuperte rundene med glede i stedet for respekt. Det er fysisk glede for meg: ikke å prestere for noen andre, men å føle at kroppen min tar meg dit jeg vil at den skal gå og at jeg utvikler meg.
Jeg kommer tilbake med en flott anmeldelse når den har vært i bruk i noen uker – både med wow-følelser og eventuelle tannproblemer.
Tour de France 2026 – drama fra starten av
Og nå til det store som skjer akkurat nå: Tour de France er i gang! Den 113. utgaven startet lørdag 4. juli og varer til 26. juli. I år er starten ekstra spesiell – rittet startet i Barcelona, bare tredje gang i historien at Touren har startet i Spania. Totalt venter litt over 3300 kilometer og 21 etapper gjennom Pyreneene, Massif Central, Vosges, Jura og Alpene før den klassiske målgangen i Paris.
Den første fasen var noe vi ikke har sett på lenge: en lagtempokjøring som åpningsetappe, for første gang siden 1971. Knappe 20 kilometer gjennom Barcelona med en tøff avsluttende klatretur opp til Olympiastadion. Visma–Lease a Bike syklet raskest, og dermed dro Jonas Vingegaard iført den gule trøyen – hans første siden 2023. Tadej Pogačar endte 12 sekunder bak på dag én.
I går, søndag, kom etappe 2, fra Tarragona til Barcelona, med tre passeringer over den brutale bakken opp til Montjuïc-slottet – 1,6 kilometer med over 9 % i gjennomsnitt, med seksjoner rundt 13 %. (Ja, jeg tenkte umiddelbart: det er en bakke for KICKR CLIMB.) Etappen ble avsluttet med et skikkelig snakkis: Meksikansk Isaac del Toro, bare 22 år gammel og Tour-debutant, vant etappen – etter at lagkapteinen hans Pogačar, som hadde startet spurten, tilsynelatende lot sin unge lagkamerat krysse målstreken. En dobbeltseier for De forente arabiske emirater og et vakkert øyeblikk av lagarbeid i en sport som kan se så individuell ut utenfra. Vingegaard beholdt det gule kortet.
Duellen alle venter på
Årets Tour er praktisk talt lagt opp som en duell mellom to av tidenes beste klatrere: Tadej Pogacar, som jakter sin tredje Tour-seier på rad (og femte totalt), og Jonas Vingegaard, en to ganger vinner som kommer rett fra en dominerende seier i Giro d'Italia i fjor vår. Bak dem lurer belgieren Remco Evenepoel, tempospesialisten som har blitt stadig skarpere i fjellet, det franske supertalentet Paul Seixas som gjennomfører sin første Grand Tour – og dermed Del Toro, som etter i går ikke lenger kan kalles bare en hjelperytter.
Det jeg elsker med å følge Touren ved siden av min egen trening er kontrasten og slektskapet på samme tid. De bestiger Pyreneene på ordentlig; jeg bestiger dem i stuen min. Men følelsen når bakken starter – den deler vi.
Syklene: hvem sykler hva?
For oss sykkelnerder er Touren også verdens største teknologimesse. Noen høydepunkter fra årets startfelt:
- Colnago – Pogačar og UAE sykler på den italienske klassikerens aerosykkel Y1R, feltets dyreste maskin med en prislapp på over 15 000 euro.
- Cervélo – Vingegaard og Visma–Lease a Bike veksler mellom aeromodellen S5 og den superlette R5 avhengig av etappeprofilen.
- Bianchi – og her banker hjertet mitt litt ekstra! Det himmelblå, historiske merket (det samme som min egen Aria og min Via Nirone) er tilbake i toppdivisjonen og leverer i år Bahrain seirende med den nye Specialissima og aeromodellen Oltre. Det er oppmuntrende å se Celeste-arven i Tour-gruppen igjen.
- Pinarello – Ineos som alltid rir på Dogma, og merket har også doblet sin tilstedeværelse gjennom det nye laget Pinarello–Q36.5 med Tom Pidcock.
- Van Rysel – Decathlons eget merke, som den franske hoppskoen Seixas konkurrerer videre. Bevis på at toppsykler ikke lenger bare kommer fra de gamle prestisjehusene.
- I tillegg ruller Spesialisert, Canyon, Trek, Cannondale og flere i gjengen – stort sett hele feltet på skivebremser, trådløse gir og bredere dekk enn for bare noen få år siden.
Morsomt å vite: minimumsvekten for en racersykkel er 6,8 kilo ifølge reglene – og flere av klatresyklene er nå så lette at lagene faktisk må legge på vekt for å klare grensen.
Ukens bevegelse
Slik ser mandagen min ut: Touren på skjermen, drømmer om en stigning i beina og en pakke på vei. Hvis du også har en bakke du vil bli venn med – start der du er. Det trenger ikke å være 20 %. Det er nok å snu ansiktet oppover og ta det første skrittet.
Hva er ditt forhold til oppoverbakker – kjærlighet, hat eller noe midt imellom? Gi oss beskjed i kommentarfeltet. Og følg med her på bloggen, for når CLIMB-en er satt sammen, vil det komme en rapport fra den første klatringen.
Beveg deg med glede – sees i bakken!
// Maria