Forrige lørdag vandret jeg rundt på Julita gård i Sörmland – de vakre klosterruinene med det lille klokketårnet og de bølgende hagene – og ble møtt av en av de luktene som vanligvis bare finnes i september: ferskpresset eplejuice, gyllen og litt uklar på den autentiske måten. Kvinnen bak bordet, Charlotte Sommarin – omgitt av rekker med flasker og et skilt om ”Småskala fruktdyrking i Mellom-Sverige” – tilbød meg et glass. Jeg var fullstendig henrykt over smaken. Søt, sur, litt smaksglede. Ikke i det hele tatt som den skinnende, filtrerte eplejuicen du vanligvis finner i matbutikken.
Det møtet fikk meg til å ville vite litt mer om selve eplet. Så her er denne ukens onsdagsflyt – akkurat passe mengde nerdete smak, akkurat passe mengde juice, akkurat som drikken.
Foreningen bak småskala epler
Bak bordet sto en representant for et nettverk av småskala fruktdyrkere i Midt-Sverige – vanlige hageeiere, gårder og epleentusiaster som sammen verner om gamle, lokale eplesorter. Mange av trærne i frukthagene deres er flere tiår gamle, podet fra sorter som ellers ville ha risikert å forsvinne helt. Det er akkurat den typen bevegelse som varmer hjertet mitt: ingen storskala produksjon, ingen transportmaraton – bare trær, hender, kjærlighet og tålmodighet.
Julita gård er i seg selv et passende sted for et slikt møte – gården har en lang historie innen pomologi og fruktdyrking, med en hage der gamle svenske varianter har blitt stående i generasjoner, i stedet for å bli ryddet bort til fordel for mer ”praktiske” trær. Å gå under epletunnelen der, med grener som buer seg med frukt over hodet, føles nesten som å gå rett inn i 1800-tallet.
Gjennom assosiasjoner som den jeg møtte, holdes det svenske epletreet levende. Sverige har historisk sett hatt hundrevis av lokale varianter, mange knyttet til en enkelt region eller til og med en enkelt gård. Navn som Åkerö, Gravensteiner, Signe Tillisch og Sävstaholm har fulgt generasjoner av svenske hager – smaker du sjelden finner i en vanlig butikkhylle.
Svenske epler kontra utenlandske epler – hva er forskjellen?
Reisen. Et svensk eple plukket i september kan være i fruktfatet ditt samme uke. Et importert eple – ofte fra land som Sør-Afrika, New Zealand, Polen eller Italia – har noen ganger reist tusenvis av kilometer, og kan ha vært på kjølelager i flere måneder før det når hyllen. Dette påvirker både klimaavtrykket og smaken.
Variantene. Handelen belønner ofte noen få varianter som er ensartede i form, motstandsdyktige mot transport og har lang holdbarhet – Royal Gala, Golden Delicious, Pink Lady. Svenske lokale varianter er sjelden like ”perfekte” på overflaten, men de vinner ofte stort når det gjelder smak, syre og den lille vrien av søthet som gjør hver bit litt uventet.
Dyrkingsmetoden. Småskala svenske dyrkere, som foreningen jeg kom over, steller ofte trærne uten kraftig sprøyting, og fokuserer på biologisk mangfold i hagen snarere enn maksimal avkastning per hektar.
Det miljømessige fotavtrykket. Et svensk eple dyrket og solgt lokalt har generelt et betydelig mindre klimaavtrykk enn et importert eple – både når det gjelder transport og lagring.
Ingen av delene er ”feil” – men det er noe fint med å velge eplet som vokste nærmest deg, fra et tre som kanskje har stått der i femti år.
Næringsinnholdet i eplet – mer enn bare ”et eple om dagen”
Eplet er en skikkelig liten næringsbombe, til tross for sin enkelhet:
Fiber – spesielt pektin, som er gunstig for tarmfloraen og gir en behagelig metthetsfølelse
C-vitamin – finnes hovedsakelig rett under skallet, så spis gjerne eplet med skallet på
Antioksidanter – spesielt quercetin og katekiner, som finnes i skallet og som forskning har knyttet til kardiovaskulær helse
Kalium – bra for væskebalanse og blodtrykk
Lavt kaloriinnhold, høyt vanninnholdl – et eple er omtrent 85 % vann, noe som gjør det både tørsteslukkende og mettende
Et lite tips: ikke skrell eplet hvis du kan unngå det. Skallet inneholder ofte mer enn halvparten av eplets totale fiber- og antioksidantinnhold.
Høstoppskrift: Bakte epler med havre, kanel og valnøtter
En enkel, næringsrik og skikkelig koselig høstoppskrift – perfekt dessert eller frokost, og superskånsom mot blodsukkeret sammenlignet med en klassisk eplepai.
Ingredienser (4 porsjoner):
– 4 faste epler (helst en lokal svensk variant med litt syre – f.eks. Åkerö eller Gravensteiner)
– 2 spiseskjeer (2 ss) havregryn
– 2 spiseskjeer (2 ss) grovhakkede valnøtter
– 1 teskje kanel
– 2 ss rosiner eller tørkede tranebær
– 1 spiseskje (1 ss) honning eller lønnesirup
– 1 spiseskje (1 ss) smør eller kokosolje
– En klype havsalt
Gjør dette:
1. Forvarm ovnen til 180 °C (350 °F).
2. Fjern kjernehusene i eplene ovenfra med en kniv eller kjerneuttak, men la bunnen være intakt slik at fyllet blir værende.
3. Bland havregryn, valnøtter, kanel, rosiner, honning, smør og salt i en bolle til du lager et klissete fyll.
4. Fyll hvert eple rikelig med blandingen.
5. Legg eplene i en ildfast form med litt vann i bunnen (ca. 1 cm) slik at de ikke tørker ut.
6. Stek i 25–30 minutter, til eplene er myke, men fortsatt holder formen.
7. Server lunken, helst med en klatt gresk yoghurt eller vaniljekvarg.
Enkel, lukter nydelig i hele huset, og føles som en klem.
—
Så neste gang du står ved et markedsbord og blir tilbudt et glass ferskpresset eplejuice – smak og nyt. Bak hver flaske ligger et tre, en hage og ofte en hel forenings kjærlighet til det svenske eplet.
Når du, fra hagen til magen.